Hverdagsbildene vi tar- og de vi ikke tar

Jeg har et bilde fra da jeg var liten som mamma tok. Søsteren mi og jeg hadde akkurat badet i søledammen og sklidd i leire-bakken ved gården vi vokste opp på. Ett av mine favorittbilder. Den historien hadde kanskje kun vært et svakt fornøyelig minne om ikke mamma hadde tatt det bildet. Heldigvis hadde hun både blikket til å se det minneverdige i to unger dekket av søle OG reaksjonsevne. Bildet ble tatt og vi ble spylt med vannslange i etterkant – det skulle vi også gjerne hatt et bilde av, men foreldre kan ikke gjøre alt og ikke samtidig. Noen må være de som spyler ungene rene.

Når noen andre ser det du ikke får med deg

«Vi trenger ikke en fotograf for å ta “hverdagsbilder. Det kan vi gjøre selv». Absolutt. Det håper jeg dere gjør, og det gjør de fleste i dag, heldigvis. Så hvorfor hyre inn en dokumentarisk fotograf til slike oppdrag? Fordi en fotograf har mulighet til å se gullet utenifra. En dokumentarisk fotograf har fullt fokus på å se akkurat de øyeblikkene, når ungene bader i sølevannet, når de spyles og etterpå, Men fotografen kan også fange de øyeblikkene som ikke fremstår med like mye drama, som du kanskje selv overser, fordi du er midt i noe. De små hintene i blikk og bevegelser, detaljene, oversiktsbildet, og øyeblikkene der også dere foreldre er med i situasjonen, der dere er sammen alle sammen- sånn helt vanlig og nedpå.

Dokumentarisk fotografering krever at vi har tid, engasjement og mulighet til å være tilstede akkurat der og da, når alt skjer. Bilde av to tilgrisede unger betyr så mye fordi det forteller noe mer. Om søskenkjærlighet, lek og krangling, oppveksten vår på gården – hele historien. Det bildet hjelper meg å huske alt det. Heldigvis har vi flere sånne bilder. På 70- tallet gikk ikke folk til fotograf utenom «de store dagene», som familiefotograferingen i forbindelse med konfirmasjonen min, En ganske stiv og oppstilt seanse. Flink fotograf. Fine bilder. Ned i en skuff. Jeg skulle ønske jeg hadde enda flere av de hverdagsbildene.

Jeg har også et annet bilde jeg er ekstremt glad i . Et bilde av pappa som forer meg med en skje med tran. Jeg rekker så vidt over bordkanten, men han mente at hvis man skal bli sterk som en bjørn så må man begynne tidlig.

Minnene hjertet husker – og bildene som hjelper oss å huske

Dokumentarisk fotografering kan ikke fange hele livet ditt i ett, men den kan fange noe som fortelle om hva som betyr noe for deg, hvem du er, hvor du komme fra og hvordan ting henger sammen i ditt liv. Historien har du med i hodet og hjertet, men dokumentariske bilder fra hverdagen gir deg kroker å henge historien på. De krokene er gode å ha.

Alle bilder: Jorunn Ramsvik Steinsholt (tatt med kameraet over).