Fotografiet som relasjon

Å løfte kameraet mot de nærmeste kan føles både enkelt og utfordrende. Det handler ikke bare om å bevare øyeblikk, men om å se, å legge merke til og å være til stede i relasjonen. Fotografiet kan bli en måte å utforske nærhet, nysgjerrighet og hverdagsøyeblikk på – både for den som ser, og for den som blir sett.

Når jeg fotograferer mennesker som står meg nær, opplever jeg at selve fotograferingen gjør noe med blikket mitt. Ikke fordi relasjonen endrer seg, men fordi jeg blir mer oppmerksom. Kameraet gir meg en grunn til å stoppe opp, til å se litt nøyere – og kanskje se noe jeg ellers ville tatt for gitt. Jeg jobber dokumentarisk og har ofte et ønske om å holde meg mest mulig i bakgrunnen. Å observere mer enn å gripe inn. Samtidig er jeg klar over at det bare er mulig til en viss grad. Jeg er der. Med kamera. Med relasjonen. Med meg selv. Og det påvirker alltid situasjonen, uansett intensjon. Dette er noe jeg ofte tenker på, både når jeg fotograferer andre familier og når jeg fotograferer mine egne nærmeste. Vi er alltid en del av et system. Det finnes ikke et utsidepunkt. Det gjelder i relasjoner, og det gjelder i fotografering. Bare det å være til stede gjør noe med dynamikken.

Her kan du kontakte meg

Å se det kjente litt annerledes

Når jeg fotograferer mennesker jeg kjenner godt, kan det å se dem gjennom kameraet åpne for nye nyanser. Ikke fordi de blir noen andre, men fordi jeg tillater meg å se litt mer undersøkende. Litt langsommere.
For meg handler dette ikke om distanse, men om oppmerksomhet. Om å være nysgjerrig på et menneske jeg allerede har en relasjon til. Fotografiet blir et rom for å betrakte, uten å måtte forklare eller tolke for mye. Bare legge merke til.
For meg har det alltid ligget noe kjærlighetsfullt i det å fotografere de nærmeste. Ikke bare som et forsøk på å holde fast i øyeblikk, men som en måte å rette blikket mot den andre. Å se, og å vise frem, på en måte som tar på alvor både den andre og det som er der, uten å forskjønne.
Jeg opplever at dette også påvirker relasjonen utenfor fotograferingen. Det å øve seg på å se, på denne måten, kan gjøre noe med hvordan vi er sammen ellers også.

Om å være «flue på veggen»

I dokumentarisk fotografering snakker man ofte om å være en flue på veggen. Jeg forstår behovet for det idealet, og det er fortsatt noe jeg strekker meg etter. Samtidig opplever jeg at det er viktig å være ærlig om begrensningene i det. Spesielt når jeg fotograferer mennesker som står meg nær. Jeg kommer alltid inn i situasjonen med en historie, en rolle og en relasjon. Det betyr ikke at jeg styrer det som skjer, men det betyr at jeg er en del av det.
Derfor har jeg blitt mer opptatt av bevissthet enn av usynlighet. Hvordan jeg er til stede. Hva jeg velger å rette oppmerksomheten mot. Og hvordan jeg tar med hele meg inn i møtet med den andre.

Her kan du lese mer om dokumentarfotografering.

Serien om Are

I denne serien har jeg fotografert mannen jeg lever sammen med, i helt vanlige situasjoner over tid. Serien er et resultat av denne måten å jobbe på – nært, observerende, og uten et ønske om å forklare eller fortelle en bestemt historie.
Bildene viser øyeblikk som i utgangspunktet er lite spektakulære. Men for meg rommer de noe viktig. De sier noe om nærhet, om hverdagsliv, og om det å dele tid med et annet menneske. Serien har også vært en måte for meg å se på relasjonen vår med et litt annet blikk.

Her kan du se flere bilder fra serien om Are

Å fotografere mennesker er alltid relasjonelt. Det gjelder kanskje særlig når de som står foran kameraet, også er en del av livet mitt ellers. Jeg tror ikke på nøytralitet, men jeg tror på å være bevisst sin egen rolle. For meg handler fotografering i stor grad om dette: å være til stede, å se, og å minne meg selv på at vi alltid påvirker hverandre. Kameraet gjør ikke dette arbeidet for oss – det forsterker bare det som allerede er der. Å fotografere de som står meg nær, har lært meg noe om både blikk og relasjon. Om betydningen av oppmerksomhet. Og om at det å se – virkelig se – ofte begynner med å erkjenne at jeg selv er en del av det jeg ser på. Det er ikke alltid enkelt. Nærhet kan gjøre blikket både rikere og mer sårbart. Samtidig finnes det også en glede i det. I å løfte kameraet mot noen man er glad i, og gi seg selv tid til å legge merke til det som ellers bare skjer i forbifarten. Det kan være en måte å være i relasjonen på, ikke ved siden av den.

.Samtidig tenker jeg at det ikke trenger å være enten–eller. Det er fint å ha bilder der jeg også er med. Der jeg ikke bare er den som ser, men også den som blir sett. Det sier noe viktig om relasjonen, og om det systemet vi er en del av sammen. Kanskje handler det til slutt om å tillate seg flere måter å være til stede på. Noen ganger med kameraet i hånden, andre ganger uten.